Discover and read the best of Twitter Threads about #Rusreform
Most recents (6)
Mine erfaringer med ADHD og cannabis:
Jeg er 45 år. I fjor forstod jeg, på tross av store mengder terapi og selvransakelse, at jeg har selvmedisinert meg hele livet for noe som nok er ADHD. På kjøpet har jeg også fått angst fordi jeg er utslitt av å ikke forstå meg selv. 1/
Jeg er 45 år. I fjor forstod jeg, på tross av store mengder terapi og selvransakelse, at jeg har selvmedisinert meg hele livet for noe som nok er ADHD. På kjøpet har jeg også fått angst fordi jeg er utslitt av å ikke forstå meg selv. 1/
I retrospekt ser jeg også at store deler av vennekretsen min har hatt samme issues og samme type diagnoser. Mange er døde i dag. Vi søkte det samme og hverandre. ADHD er forbundet med høy intelligens, så det var ikke idioter som gikk i grava. 2/
Jeg testet omtrent samtlige drugs i 20-åra. Man trenger ikke ha ADHD for å gjøre det, men risikosøkende atferd er en del av diagnosen. Samt at behovet for både stimuli og tankebedøvelse er nok større hos ADHDere. Det sier seg selv at dette ofte går galt. 3/
Høringssvar fra @LaHNSF til regjeringens forebyggings- og behandlings-reform sier de ikke ønsker en avkriminalisering og at "Det er uklokt å si at «ruskontrakter ikke fungerer»".
.@HFMarthinussen #Rusreform #straffskader
.@HFMarthinussen #Rusreform #straffskader
På rett kjøl kontrakten fra Porsgrunn har jeg sett meg ut til en klage til @Datatilsynet for bruk av helsestasjonen til ruskontrakt. Robin Kåss har enda ikke funnet forskningen han ikke hadde med seg som skulle tilsi at dette fungerer, @Helsedir slår fast at han lyver.
Ruskontrakt i Porsgrunn består i praksis av at Tor Ragnar Steffensen fisker etter "aktuelle kandidater" ved å misbruke bekymringssamtale.
Ca 1990...i starten av livet
Jeg satt i senga og drakk. Tårene rant mens tankene svirret rundt begravelsen min. Hvem ville komme? Hva ville de si? Hva med mamma og pappa? Hvordan ville det gå med dem? De hadde det allerede jævlig og var livredde for å miste meg.
Jeg satt i senga og drakk. Tårene rant mens tankene svirret rundt begravelsen min. Hvem ville komme? Hva ville de si? Hva med mamma og pappa? Hvordan ville det gå med dem? De hadde det allerede jævlig og var livredde for å miste meg.
Skulle jeg skrive et brev som kunne leses opp i begravelsen? Fortelle alle vennene og familien hvor glad jeg var i dem? Hva faen skulle jeg gjøre? Alt var utenfor min kontroll... Skulle jeg dø nå? Helt i starten av livet?
Det jeg drakk var vann. Nåla i armen var koblet til en slange med enda mer vann. 11 liter fikk jeg i meg den dagen. Kroppen skulle kvitte seg med all dritten etter den første cellegiftkuren. Jeg hadde vindusplass, men husker ikke noe av utsikten fra senga på Radiumhospitalet.
Mange er nå skuffet over Ap sitt nei til #rusreform. Men engasjementet i saken har ikke vært forgjeves. Aldri før har jeg sett så mange ta del i en debatt om strafferett, straffens begrunnelse og straffens skadelige virkninger. Dette har vært til stor inspirasjon for meg som har
gjort faget til en vesentlig del av mitt liv. I det siste tiåret har det i strafferetten funnet sted en uheldig dreining fra troen på en human strafferettspleie, over til rop om strengere straffer og effektiviseringskutt. I de mindre straffesakene gis borgerne svært begrenset
bistand fra offentlig betalt forsvarer. Forskjellene mellom fattig og rik i domstolene er en trussel mot rettsstaten også mer generelt, og bør bekymre flere politikere. I VG i januar, ga jeg uttrykk for mine bekymringer. Jeg resirkulerer teksten nå og krysser fingrene for at
Mitt møte med lovens lage. Jeg satt på jobb i en liten bygd og så en stasjonsvogn parkere på plassen rett utenfor kontoret. Fem minutter senere har jeg blitt forelagt en ransakingsordre: mistanke om bruk, besittelse og distribusjon av amfetamin og heroin.
Rusmidler jeg ikke noen sinne hadde hatt befatning med. Obligatorisk iført håndjern og ført gjennom kontorlandskapet og inn i baksetet - tre politimenn gjør det kanskje ikke innlysende nok for alle at her har de fanget en fant.
Hjemme hadde min samboer akkurat tatt i mot sin mor som var kommet for å være på besøk en uke. Vi hadde ingen illusjoner om at vi kunne leve fritt og være ærlige med dem rundt oss: såpass hadde innprenting av fordommer i oppvekst lært oss.
Jeg lurer på om det kunne vært en god ide om folk delte sine personlige erfaringer fra det å bli tatt av politiet for bruk eller besittelse av narkotika? Hvor var du i livet ditt? Hva gjorde det med livet ditt? Førte det til mer eller mindre bruk i etterkant?
Jeg begynner:
Jeg begynner:
Mitt første møte med narkotikapolitiet, 16 år gammel: Skolen var nettopp ferdig og mange av elevene hang utenfor butikken som lå rett ved. Dette var også butikken foreldrene våres pleide å handle på. Plutselig kommer sivil politiet i full fart, med blålys. ->
-> Jeg blir tatt med på siden av butikken, alle ser på meg, jeg ser folk hviske der jeg står og skjelver i mens politiet ransaker meg. De finner 1,7 gram hasj i lommen min, setter på meg håndjern, setter meg i baksetet og kjører meg bort foran venner, lærere og foreldre. ->
